ALNSF

Det er flere nordmenn som tar anestesisykepleierutdanning i Sverige. Det er og endel utenlandske anestesisykepleiere som ønsker å begynne å jobbe i Norge. Hva bør spesielt ledere som skal ansette disse være oppmerksomme på. ALNSF v/utdanningsutvalget har skrevet et informasjonsbrev om saken.

VEDRØRENDE ANESTESISYKEPLEIERE MED UTENLANDSK UTDANNING

Anestesisykepleiernes Landsgruppe av Norsk Sykepleierforbund (ALNSF) får jevnlig henvendelser fra arbeidsgivere over hele landet og har på bakgrunn av dette laget et informasjonsskriv for å belyse dagens situasjon. Per i dag finnes det ingen offisielle retningslinjer for å kunne vurdere kompetansen til anestesisykepleiere med utenlandsk utdanning. Det å vurdere en anestesisykepleiers spesialistkompetanse blir i dag ivaretatt av den enkelte arbeidsgiver. Spørsmålet i denne forbindelse er hvilken reell mulighet arbeidsgivere har til å kunne vurdere en utenlandsk utdanning, og i hvilken grad dette blir kvalitetssikret. ALNSF etterspør et system som kan ta dette ansvaret. ALNSF håper at den kommende spesialistgodkjenningen for anestesisykepleiere kan være et arbeidsredskap både for arbeidsgiver og tilsynsmyndigheter. En myndighetsgodkjent spesialistgodkjenning med utarbeidede kriterier vil representere et grunnlag for å vurdere kompetansen til anestesisykepleiere utdannet i utlandet.  

Som en konsekvens av ”fri flyt” av helsepersonell og det at videreutdanningene er svært forskjellige både når det gjelder innhold og omfang, er det et behov for å utvikle en oversikt og samordne utdanningssystemene.  Standing Committee of Nurses in the European Union er et uformelt nettverk mellom nasjonale medlemsorganisasjoner og spesialistgrupper på europeisk nivå.  

 ALNSF har via nordisk og internasjonalt samarbeid en oversikt over de ulike lands utdanningssystem. Det vi erfarer, er betydelige forskjeller når det gjelder anestesisykepleieres utdanning og realkompetanse. Det medfører at tittelen anestesisykepleier ikke er entydig og kan innebære store variasjoner med hensyn til innhold og realkompetanse.  Et sentralt spørsmål blir derfor; er utdanningene så ulike både i omfang og innhold, at det å ansette anestesisykepleiere fra andre land kan medføre faglig uforsvarlig praksis?  ALNSF etterspør en mer bevisst holdning hos myndigheter og helseforetak ved ansettelser av utenlandske anestesisykepleiere i Norge, nettopp for å kunne sikre en faglig forsvarlig praksis. Utdanning av anestesisykepleiere i Norge har som mål å gi samfunnet en garanti for at en som har gjennomført denne utdanningen skal inneha de kunnskaper, ferdigheter og holdninger som myndighetene til enhver tid anser som påkrevd. I Norge har vi gjennom Nasjonal Rammeplan for utdanning av anestesisykepleiere, fastsatt av Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet november 1999, sikret en nasjonal standard. Rammeplanen ble revidert i 2005. Rammeplanen finnes på:

Også i ” Lov om helsepersonell” understrekes kravet om at helsepersonell skal sørge for at pasientene blir behandlet av personell med adekvat kompetanse. Det vektlegges at utdanningene er godkjent av utdanningsmyndighetene og at videreutdanningene er sikret et relevant nivå. Både lov- og forskriftstekst er lagt ut på:http://odin.dep.no/hod/norsk/publ/rundskriv  ALNSF har arbeidet målrettet for en lovregulering av anestesi-sykepleierfunksjonen i ca 20 år. I tillegg har ALNSF i samarbeid med Norsk Anestesiologisk Forening (NAF) utarbeidet ”Standard for anestesi i Norge”. Dette er anbefalte retningslinjer for anestesiologisk praksis i Norge. Autorisasjon som sykepleier gir rett til å benytte vedkommende yrkestittel. Personer som ikke har autorisasjon eller lisens har ikke rett til å benytte yrkestittelen. Person som ikke har autorisasjon har heller ikke rett til å benytte en tittel som er egnet til å gi inntrykk av at vedkommende har autorisasjon. jf.helsepersonellovens § 74. Hovedformålene med autorisasjonsordningen er å ivareta pasientenes sikkerhet og bidra til kvalitet på helsetjenesten på en slik måte at befolkningen har tillit til helsevesenet, jf. helsepersonellovens § 1. Med autorisasjon følger et selvstendig og personlig ansvar for å utføre arbeidsoppgavene på faglig forsvarlig måte. Alt helsepersonell har et personlig ansvar for å holde seg faglig oppdatert, og til å avstå fra å gi helsehjelp på områder som en ikke behersker eller ikke er kompetent til. I slike tilfelle skal man henvise til en som har den nødvendige kompetansen, jf. helsepersonellovens § 4. I motsetning til autorisasjon som sykepleier som blir ivaretatt av Statens Autorisasjonskontor For Helsepersonell (SAFH), finnes det ingen offentlig instans som godkjenner videreutdanning i sykepleie. Det er pr. i dag 27 yrkesgrupper i det norske helsevesenet som er lovregulert og mottar profesjonsgodkjenning fra SAFH*, jf. helsepersonellovens § 48 første ledd. For å kunne arbeide i et av disse yrkene må man ha profesjonsgodkjenning (autorisasjon eller lisens). Profesjonsgodkjenning innebærer en forhåndskontroll av skikkethet (at man har nødvendige faglige kunnskaper og ferdigheter) og egnethet (at man har de personlige egenskaper som kreves for å være helsepersonell) før det gis tillatelse til å arbeide i yrket. jf. http://www.safh.no/ Profesjonsgodkjenning er noe annet enn akademisk godkjenning. Akademisk godkjenning er en godkjenning av utenlandsk utdanning, enten for å innplassere utdanningen i det norske utdanningsvesenets gradssystem (generell akademisk godkjenning) eller for å få en utenlandsk utdanning anerkjent av en norsk utdanningsinstitusjon for å få opptak på et studium (faglig akademisk godkjenning).

Generell akademisk godkjenning gis av NOKUT (Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen.) NOKUT er et uavhengig, statlig organ som skal kontrollere og bidra til å utvikle kvaliteten på høyere utdanning og fagskoleutdanning i Norge. NOKUT gir også generell godkjenning av høyere utdanning tatt i utlandet. Faglig akademisk godkjenning må man søke om på det norske studiestedet der man ønsker å fortsette sine studier.  I enhver ansettelse har arbeidsgiver ansvaret for å sikre et faglig forsvarlig nivå på den tjeneste som utøves.  Det forutsettes at arbeidsgiver sikrer dokumentasjon av arbeidstagers både formal- og real kompetanse. Arbeidstaker må i denne sammenhengen kunne dokumentere:

• Grunnutdanning i sykepleie med autorisasjon
• Videreutdanning i anestesisykepleieTeoretiske studier: Litteratur skal omfatte emner innenfor sykepleiefaglig fordypning, anestesisykepleie, samfunnsvitenskaplige emner, vitenskapsteori- og metode, medisinske, teknologiske og naturvitenskaplige fag. Vurderingsformene må vise kunnskaper innenfor de ulike kunnskapsområdene.Praksisstudier: Kandidaten må kunne dokumentere veiledet praksis i anestesi innenfor områdene generell kirurgi (eks. gastro, kar-thorax, urologi), ortopedi, gynekologi, øre/nese/hals- kirurgi, obstetrikk og postoperativ overvåkning samt veiledet praksis prehospitalt. Det må også dokumenteres erfaring med anestesi til barn. Jfr. Nasjonal Rammeplan.
• Vitnemål /karakterutskrift som beskriver antall uker praksis og områder forpraksis innen utdanningen. Kandidatens progresjon via skriftlige evalueringer og praksis bestått
• Dokumentere anestesirelatert praksis etter endt utdanning.
• Dokumentere antall uker veiledet praksis etter endt utdanning
• Må kunne lese, skrive og forstå norsk – forplikter seg til å ta språktest.
• Bør ha bestått landsomfattende eksamen i anestesiologi (er ikke et krav i dag) Dersom anestesisykepleier med utenlandsk utdanning ikke innehar eller kan dokumentere at de oppfyller de faglige og kvalitetmessige krav i henhold til Nasjonal Rammeplan og Standard for anestesi i Norge, må arbeidsgiver legge til rette for at utenlandske anestesisykepleiere fyller de samme kompetansekrav som det stilles til norske anestesisykepleiere.

Vi oppfordrer arbeidsgivere til å gjennomgå aktuell dokumentasjon i henhold til krav om både formal og real kompetanse. ALNSF kan være behjelpelig med informasjon om anestesisykepleieres utdanninger fra andre land.